Dette er typiske franske småkaker som visstnok nytes på café med kamillete til. De er ikke vanskelige å lage, men du må ha et slikt brett med den vakre skjellformen. Og kakene har sin helt spesielle historie du kan lese under.
100 g smør
skallet av 1 sitron
1/2 ts salt
175 g sukker
3 egg
3/4 dl melk
1 ts flytende honning
225 g hvetemel
1 ts bakepulver
1 ts vaniljesukker
Rør sammen egg og sukker. Ha i skallet fra sitronen og sikt i det tørre. Ha i melken, honningen og det smeltede smøret. Fyll ca 1 ss røre i hver form som du har smurt godt på forhånd. Det skal fylle ca 2/3 deler av formen. La det stå å svelle litt før du steker kakene på 190 gr i 10 - 12 minutter. Kakene er ferdige når de er lysebrune i kantene og har en lys forhøyning på midten. Avkjøl kakene før du tar de ut av formene. Dryss et tynt lag melis over kakene ved servering. Madeleines smaker best nystekte, men kan også fryses ned.
HISTORIEN OM DEILIGE MADELEINES
"En gang for veldig lenge siden, levde det en baker som var forferdelig sjalu. Han hadde god grunn, naturligvis, for han var ikke stort til kar, og kona hans var virkelig ekstraordinært vakker. En gang før jul - noen hevder det var jula 1553, for 550 år siden - måtte han reise av gårde på en forretningsreise, og han måtte la kona passe butikken. Hun var, som man godt kan forstå, temmelig sur - ikke bare hadde hun vært uheldig nok til å gifte seg med en ekstraordinært dårlig elsker med alvorlige temperamentsproblemer, nå var hun også satt til å passe butikken alene like før jul. Men på den annen side: Når mannen var vekk, kunne hun skaffe seg hyggeligere selskap. Valget falt på en kjekk ung mann som fikk henne til å føle seg mye gladere - hvis du skjønner hva jeg mener. Alt gikk fint inntil ektemannen uventet kom tilbake, sint og mistenksom som alltid. Hans sjalusi ble ikke mindre da han oppdaget den kjekke unge mannen. Kona forklarte situasjonen så godt hun kunne: Det hadde vært så mye å gjøre, så hun hadde bestemt seg for å få en assistent, en talentfull og ikke altfor dyr konditor. "D'accord" sa mannen, "jeg tror deg - men da må denne unge mannen bevise at han er en konditor. Han må lage atten kaker på et blunk. Hvis ikke, kommer jeg til å drepe ham med denne huggerten, og deretter skjære over strupen din." Han trakk seg tilbake sammen med kona, og den unge, kjekke mannen, som aldri hadde bakt en kake i sitt liv, ble stående og se ned i melet og forberede seg på døden. I sin desperasjon begynte han å be til Sankt Madeleine, som - slik alle katolikker vet - har stor forståelse for dem som har syndet. Hun dukket opp og lagde atten kaker på et øyeblikk, og fikk den unge, kjekke mannen til å sverge å oppføre seg i framtida. Så forsvant hun. Kort etter kom mannen og kona tilbake. Han var hvit av raseri, hun blek av frykt. Den unge mannen, på sin side, strålte fornøyd, og presenterte kakene. "Jeg har valgt å kalle dem "Madeleines", etter Sankt Madeleine", sa han med et fromt smil, og muligens et litt flørtende blikk. Den sjalu mannen måtte innrømme at kakene var gode, og verken kona eller kjekken ble drept. Historien forteller ikke hvordan det gikk med det ulykkelige ekteparet, men vi kan vel anta at de fant en måte å langsomt ta livet av hverandre på. Den unge, kjekke mannen, kjenner vi til: Han holdt seg from og god, så god at også han seinere ble kjent som Sankt Honoré, alle konditorers skytshelgen."
(Tekst hentet fra Andreas Viestads artikkel publisert den 27.12.2003 av dagbladet.no.)
Foto: Pål Rødahl
